Innflyttningsklart og pyntet til advent <3

Rommet er endelig ferdig, og det feiret vi med å plassere adventstake på rommet. Han er så stolt selv, og han skryter hele tiden av "nyrommet" sitt. Natt til i dag var første gang han sov der inne etter oppussingen. Måtte lufte ut all malingslukt og få alt på plass før han flyttet ut av lillebror sitt rom og inn hit igjen.

I dag tidlig våknet han litt før 10 og kom blid som ei sol inn på rommet vårt og sa:
"I natt har jeg sovet sååå godt, det var deilig å sove på nyrommet. Ikke luktet det maling heller!"

Han er så god!! Takker hver eneste dag for at dette ble gjort, så jeg har en veldig takknemlig 3 åring♥





I løpet av uka som kommer skal jeg få tatt bilder av resten også.

Ha en fortsatt flott 3. søndag i advent!




Julefotografering

Tatt bilder ute av de vakre skattene mine i dag, og jeg gleder meg til julekortene og fotogavene kommer i posten!!










I dag skal rommet innredes!








Er endelig ferdig med alt av maling, så i ettermiddag skal gutterommet innredes, eeeendelig!!!

 




DIY - motiv på møbler

Jeg får så ofte idèer om kveldene da jeg legger meg. Blir ofte liggende til langt på natt å tenke på hva jeg kan gjøre, hvordan det skal gjøres og selvfølgelig om jeg greier å utføre det. Spesielt når det kommer til tegning og maling. For det har jeg HATET før. Men jeg fant ut at noe måtte matche veggen jeg har malt, så da tok jeg fatt på blyanten og tegnet på møblene for hånd. Etter litt om og men og masse fiksing på motivene og bokstavene, ble jeg enig med meg selv til slutt. Har malt alt et strøk, og det må nok minst et strøk til før det er helt ferdig. Gutten min er foreløpig fornøyd, og da er jeg fornøyd :-)






Ha en fin fredagskveld!!




Nytt diy prosjekt på gang

I går ble jeg ferdig med å male to strøk grått på to av tre vegger. Gikk selvfølgelig tom for maling, men takket være en supersnill venninne får jeg hjem ei ny bøtte med maling i ettermiddag. Så da skjønner dere hva jeg skal bruke fredagskvelden på.. :-)

Men her ser dere i allefall hvordan rommet blir. Gleder meg innmari mye til å innrede.
Jeg startet forresten på et nytt prosjekt i dag tidlig da en ny idè bare ploppet opp i hodet mitt da jeg la meg i går kveld.
Bilder kommer i løpet av dagen, for nå skal jeg stikke på besøk til min bestemor♥










Reaksjonen kom 11 uker etter

Ukene før William skulle melde sin ankomst diskuterte jeg med flere angående det om Edvard skulle få komme å besøke oss på sykehuset eller ikke. For jeg hatet tanken på at han skulle bli lei seg for å se at vi ble igjen med en liten baby når han måtte dra derifra. Men ble overtalt til å la han komme på besøk da det er et minne for livet.

Dagen kom og vi ventet ivrig på at Edvard skulle komme på besøk. Jeg hadde ikke sett han siden onsdags morgen (dette var nå fredag og William var en dag gammel). Jeg ventet spent utenfor heisen og kjente jeg var overivrig etter å få klemt og kysset på han igjen. Hørte han pratet og lo sammen med Mimmi på tur opp til etasjen vi var i. Jeg kjente på glede, skyldfølelse (fordi han ikke får all oppmerksomhet lenger og må dele oss), savn og lykke! Var redd jeg ikke skulle greie å holde tårene tilbake, for hvordan skal en treåring forstå at man også gråter av glede? Vel, i det jeg ser hans utrolige søøte ansikt når heisdørene går opp kommer tårene trillende nedover kinnene mine og jeg klemmer han så hardt det bare går!! Gutten min, så stor han plutselig ble. Tung, lang, stor . STOREBROR! Han virket veldig spent, det tror jeg vi alle var. Tusen tanker fløy gjennom hodet mitt i det vi gikk bort til rommet. Og det vil jeg tro det gjorde i Edvard sitt hode også, for han ante ikke hva som ventet han. Lillebror og pappaen lå på senga da vi kom inn. Edvard ruslet sakte og forventningsfull bort. Han syntes lillebror var liten der han lå i senga., han hadde jo på forhånd trodd at lillebror var en han kunne leke med og bygge lego sammen med. Edvard satte seg på sengekanten og bare tittet litt bort på han til å begynne med. Ville deretter holde han litt, kysse på pannen og stryke på han, men ikke så lenge. Aller helst ville han ikke snakke så mye om han etterpå, bare kose med oss, være midtpunktet igjen. Da han skulle dra var jeg knust, og redd for at han skulle gråte, nekte å dra hjem, bli sint. Men han har heldigvis verdens beste Mimmi og bestefar som hadde fristet han med å se på en lekepolitibil nede ved inngangen til sykehuset når de skulle dra, og det hadde de fortalt på forhånd, så han gledet seg bare på det. Han dro smilende ut døra. Men jeg? Gurimalla som jeg gråt da døra gikk igjen og de var gått. Jeg var så glad og så trist. Glad for å se han, glad for at alt gikk SÅ bra. Trist for å ikke kunne ha han der også, det å få være en komplett familie. Trist for å se han forlate oss. Jeg følte jeg hadde sviktet han på en måte.
Men mest av alt var jeg glad for å se reaksjonene hans. Husker det som det var i går, spesielt det at vi sto i vinduet og vinket hadetbra etterpå. Han hoppet lykkelig avsted, min perfekte, forståelsesfulle store skatt.

Nå er det gått 11 uker på fredag, siden møtet på sykehuset. Det møtet jeg følte gikk så perfekt som overhode mulig for hannes del. I dag satt han å så på bilder på bestefar sin mobil, deriblant bilder fra tiden rett før fødselen og etterpå. Plutselig ser han på meg, dypt inn i øynene og sier med en skjelvende stemme: "Mammaaa... Hvorfor fikk ikke jeg bli igjen på sykehuset? Jeg fikk ikke sitte på med dere hjem heller jeg..". Han kaster seg rundt halsen min og gråter som bare det. Nå kom hans reaksjon. Snart 11 uker etter. Har han holdt dette inne? Eller har han bare ikke tenkt sånn på det før nå? Heldigvis kom smilet igjen etter jeg og bestefar forklarte hvorfor det ble sånn.




1.desember




Håper alle har hatt en fin dag, og fått/gitt masse fine gaver i kalenderne rundt omkring <3




Å miste barnet

Det starter allerede ved planleggingen av å bli gravid.. Den redselen, angsten.. Redd for å kanskje ikke få barn, redd for at det tar tid og redd for at man kanskje ikke kan bli mamma. Man oppnår så en utrolig lykkerus når man får positiv graviditetstest. Men selv da er man ikke trygg og legger ikke redselen til siden. Man er redd for å minste, redd for at alt ikke er som det skal på ultralyd, redd for å føde for tidlig, redd for å gå for lenge, redd for fødselen. Alle disse bekymringene. Men det er ikke rart, for barna er mirakler som betyr hele verden for oss fra vi holder en positiv test i hånda. Etter fødselen er man i sin egen lille boble, koser med den lille og er så utrolig lykkelig. Man føler seg så heldig som har fått en så vakker skatt, og det går aldri helt opp for en at man har skapt et liv, et lite menneske, en nydelig baby som er avhengig av deg i mange mange år. Men selv om man er på en lykkerus og svever på en rosa sky, kommer denne angsten, redselen. Redselen for at noe skal hende babyen, angsten for å miste din uerstattelige lille skatt. Redd for krybbedød, redd for sykdommer. Hvorfor skal man hele tiden kjenne på en slik redsel? Kan man ikke bare leve i nuet og bare NYTE tilværelsen? Tiden flyr avgårde og den må man verdsette og ikke bekymre seg over hva som kan skje, for man har det bra NÅ. Det er det som er viktig, ingenting annet.


Jeg er en sånn mamma, bekymringsfull og redd for at noe skal skje mine barn. Hadde en episode senest i dag. Kom hjem etter biltur og lille W sov søtt i bilstolen. Kom inn og skulle vekke han, uten noen form for reaksjon. Jeg løftet hendene, snakket til han og strøk på kinnet, men han var helt slapp. Han som reagerer bare jeg hvisker var så slapp.. Jeg fikk panikk og ropte navnet hans samtidig som jeg løftet han opp av stolen. Da skjer det, William strekker seg og sukker søtt. Han lever. Han er her. Han sov bare veldig, veldig tungt. Hjertet mitt fikk seg en skikkelig støkk og tårene trillet. Men da slo det meg. Vi mødre bekymrer oss for mye og ofte uten grunn. Nyt mammatilværelsen og legg redselen til siden!


Jeg mistet heldigvis ikke mitt barn. Men alle mine tanker går til alle de som har mistet sine uerstattelige barn. Ord kan ikke beskrive noe så ufattelig trist.




Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » Desember 2015


Hei! Jeg er ei jente på 24 år som er over middels interessert i interiør. Jeg bor i ei lita bygd sammen med min forlovede og vår sønn Edvard, vi venter barn nummer to på september i år. Er for tiden hjemmeværende og skal starte noe eget etter hvert. Du finner meg også på instagram: monicafrandsen :-)

For kontakt:
monicafrandsen@hotmail.com











hits