Trodde vi skulle miste barnet vårt...


Fikk virkelig kjenne på det å være redd for å miste det kjæreste jeg har her om dagen..! Det var onsdag den 27. januar klokka 12.30 vi dro på besøk til mine foreldre. Vi ble bedt på middag, så jeg tok med meg begge barna å dro litt tidligere. Vi hadde hatt en super dag hjemme med lek, kos, tull og tøys. Da vi kom til mine foreldre satte jeg som vanlig William inn i stua i bilstolen mens jeg gikk ut i gangen for å kle av Edvard. Det er ikke langt i mellom og jeg hører han godt om det er noe, og det er bare å se inn døråpningen om jeg vil se om han. Jeg var ikke lenge i gangen, men da jeg kom inn i stua så jeg at William ikke fikk puste, han var helt rød i ansiktet. Jeg fikk totalt ANGST, fikk han i rekordfart opp av bilstolen og han pustet fortsatt ikke. Nå dør han, det var det eneste jeg tenkte, vi mister vår lille skatt..

Jeg leverte han med en gang til mamma og ropte som en gal selv, "PUSTER HAN? Skal jeg ringe ambulansen? Skal jeg ringe NÅ DA? MAMMAAAA, dør han???" Jeg følte hele verden raste, nå kom jeg til å miste en av mine dyrebare skatter. Det svartnet for meg og jeg bare ropte og gikk frem og tilbake.. Det føltes som en evighet, selv om det bare var snakk om sekunder og få minutter.. Jeg hadde 1000 tanker i hodet og var livredd. Hva om det går galt? Kommer han til å dø? Kommer han til å puste igjen snart? Vi bor en halvtime unna der hvor ambulansene holder til og enda lengre unna helikopter, så jeg følte på meg at dette kom til å gå veldig galt. Om ambulansen eller helikopteret skulle ha kommet for å hjelpe oss, ville det ha vært for seint, en baby kan ikke være uten oksygen så lenge som en halvtime.

Heldigvis er mamma roligere enn meg og hun handlet PERFEKT! Hun fikk han til å puste igjen, det tok tid, men den lykken jeg kjente da hun sa det gikk bra kan ikke beskrives med ord♥ "Monica, nå puster han. Det går bra." - de ordene sitter som støpt i minnet, og hjertet mitt har aldri banket så hardt og fort i hele mitt liv som det gjorde da. Og jeg er min mamma EVIG takknemlig.

Legen konkluderte med at han måtte ha gått vrangt av gulp eller spytt, men om det skjer en gang til må vi rett til legevakt.. Betryggende? Nei, så her sitter jeg, enda mer nervøs enn før, sjekker pust og puls jevnlig og har en indre uro man ikke kan beskrive. Han hadde ingen lyder i forkant som gjorde oss oppmerksomme på det som skjedde, og ikke hostet han etter han kom til seg selv igjen, han var bare veeeldig sliten og koste i en evighet etterpå. Jeg sliter voldsomt med å se fremover og ikke tenke tilbake på den grusomme opplevelsen, for den ser jeg for meg hver gang han sitter i den forbaska bilstolen hvor det hele skjedde.....

Jeg er en person som blir så innmari redd, stressa og overnervøs når slike ting skjer. Kanskje har det noe med at jeg ikke har vært på førstehjelp for babyer og små barn? Uansett, jeg SKAL på det første kurset som dukker opp her i nærheten, og det anbefaler jeg ALLE andre å gjøre også. Man vet aldri når slike situasjoner oppstår, og da er det greit å vite hva man skal gjøre for å yte best mulig hjelp. Barna våre er umistelige og dyrebare, uten de klarer jeg meg ikke

 





Ingen kommentarer




Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg er ei jente på 24 år som er over middels interessert i interiør. Jeg bor i ei lita bygd sammen med min forlovede og vår sønn Edvard, vi venter barn nummer to på september i år. Er for tiden hjemmeværende og skal starte noe eget etter hvert. Du finner meg også på instagram: monicafrandsen :-)

For kontakt:
monicafrandsen@hotmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡