Reaksjonen kom 11 uker etter


Ukene før William skulle melde sin ankomst diskuterte jeg med flere angående det om Edvard skulle få komme å besøke oss på sykehuset eller ikke. For jeg hatet tanken på at han skulle bli lei seg for å se at vi ble igjen med en liten baby når han måtte dra derifra. Men ble overtalt til å la han komme på besøk da det er et minne for livet.

Dagen kom og vi ventet ivrig på at Edvard skulle komme på besøk. Jeg hadde ikke sett han siden onsdags morgen (dette var nå fredag og William var en dag gammel). Jeg ventet spent utenfor heisen og kjente jeg var overivrig etter å få klemt og kysset på han igjen. Hørte han pratet og lo sammen med Mimmi på tur opp til etasjen vi var i. Jeg kjente på glede, skyldfølelse (fordi han ikke får all oppmerksomhet lenger og må dele oss), savn og lykke! Var redd jeg ikke skulle greie å holde tårene tilbake, for hvordan skal en treåring forstå at man også gråter av glede? Vel, i det jeg ser hans utrolige søøte ansikt når heisdørene går opp kommer tårene trillende nedover kinnene mine og jeg klemmer han så hardt det bare går!! Gutten min, så stor han plutselig ble. Tung, lang, stor . STOREBROR! Han virket veldig spent, det tror jeg vi alle var. Tusen tanker fløy gjennom hodet mitt i det vi gikk bort til rommet. Og det vil jeg tro det gjorde i Edvard sitt hode også, for han ante ikke hva som ventet han. Lillebror og pappaen lå på senga da vi kom inn. Edvard ruslet sakte og forventningsfull bort. Han syntes lillebror var liten der han lå i senga., han hadde jo på forhånd trodd at lillebror var en han kunne leke med og bygge lego sammen med. Edvard satte seg på sengekanten og bare tittet litt bort på han til å begynne med. Ville deretter holde han litt, kysse på pannen og stryke på han, men ikke så lenge. Aller helst ville han ikke snakke så mye om han etterpå, bare kose med oss, være midtpunktet igjen. Da han skulle dra var jeg knust, og redd for at han skulle gråte, nekte å dra hjem, bli sint. Men han har heldigvis verdens beste Mimmi og bestefar som hadde fristet han med å se på en lekepolitibil nede ved inngangen til sykehuset når de skulle dra, og det hadde de fortalt på forhånd, så han gledet seg bare på det. Han dro smilende ut døra. Men jeg? Gurimalla som jeg gråt da døra gikk igjen og de var gått. Jeg var så glad og så trist. Glad for å se han, glad for at alt gikk SÅ bra. Trist for å ikke kunne ha han der også, det å få være en komplett familie. Trist for å se han forlate oss. Jeg følte jeg hadde sviktet han på en måte.
Men mest av alt var jeg glad for å se reaksjonene hans. Husker det som det var i går, spesielt det at vi sto i vinduet og vinket hadetbra etterpå. Han hoppet lykkelig avsted, min perfekte, forståelsesfulle store skatt.

Nå er det gått 11 uker på fredag, siden møtet på sykehuset. Det møtet jeg følte gikk så perfekt som overhode mulig for hannes del. I dag satt han å så på bilder på bestefar sin mobil, deriblant bilder fra tiden rett før fødselen og etterpå. Plutselig ser han på meg, dypt inn i øynene og sier med en skjelvende stemme: "Mammaaa... Hvorfor fikk ikke jeg bli igjen på sykehuset? Jeg fikk ikke sitte på med dere hjem heller jeg..". Han kaster seg rundt halsen min og gråter som bare det. Nå kom hans reaksjon. Snart 11 uker etter. Har han holdt dette inne? Eller har han bare ikke tenkt sånn på det før nå? Heldigvis kom smilet igjen etter jeg og bestefar forklarte hvorfor det ble sånn.





Ingen kommentarer




Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg er ei jente på 24 år som er over middels interessert i interiør. Jeg bor i ei lita bygd sammen med min forlovede og vår sønn Edvard, vi venter barn nummer to på september i år. Er for tiden hjemmeværende og skal starte noe eget etter hvert. Du finner meg også på instagram: monicafrandsen :-)

For kontakt:
monicafrandsen@hotmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡