Å miste barnet


Det starter allerede ved planleggingen av å bli gravid.. Den redselen, angsten.. Redd for å kanskje ikke få barn, redd for at det tar tid og redd for at man kanskje ikke kan bli mamma. Man oppnår så en utrolig lykkerus når man får positiv graviditetstest. Men selv da er man ikke trygg og legger ikke redselen til siden. Man er redd for å minste, redd for at alt ikke er som det skal på ultralyd, redd for å føde for tidlig, redd for å gå for lenge, redd for fødselen. Alle disse bekymringene. Men det er ikke rart, for barna er mirakler som betyr hele verden for oss fra vi holder en positiv test i hånda. Etter fødselen er man i sin egen lille boble, koser med den lille og er så utrolig lykkelig. Man føler seg så heldig som har fått en så vakker skatt, og det går aldri helt opp for en at man har skapt et liv, et lite menneske, en nydelig baby som er avhengig av deg i mange mange år. Men selv om man er på en lykkerus og svever på en rosa sky, kommer denne angsten, redselen. Redselen for at noe skal hende babyen, angsten for å miste din uerstattelige lille skatt. Redd for krybbedød, redd for sykdommer. Hvorfor skal man hele tiden kjenne på en slik redsel? Kan man ikke bare leve i nuet og bare NYTE tilværelsen? Tiden flyr avgårde og den må man verdsette og ikke bekymre seg over hva som kan skje, for man har det bra NÅ. Det er det som er viktig, ingenting annet.


Jeg er en sånn mamma, bekymringsfull og redd for at noe skal skje mine barn. Hadde en episode senest i dag. Kom hjem etter biltur og lille W sov søtt i bilstolen. Kom inn og skulle vekke han, uten noen form for reaksjon. Jeg løftet hendene, snakket til han og strøk på kinnet, men han var helt slapp. Han som reagerer bare jeg hvisker var så slapp.. Jeg fikk panikk og ropte navnet hans samtidig som jeg løftet han opp av stolen. Da skjer det, William strekker seg og sukker søtt. Han lever. Han er her. Han sov bare veldig, veldig tungt. Hjertet mitt fikk seg en skikkelig støkk og tårene trillet. Men da slo det meg. Vi mødre bekymrer oss for mye og ofte uten grunn. Nyt mammatilværelsen og legg redselen til siden!


Jeg mistet heldigvis ikke mitt barn. Men alle mine tanker går til alle de som har mistet sine uerstattelige barn. Ord kan ikke beskrive noe så ufattelig trist.





2 kommentarer

Kristin

01.12.2015 kl.19:33

Kjente det stakk til i hjertet mitt då eg las tittelen og såg bilde av deg og den nydelege babyen på forsida av blogg.no Phu, det var jammen bra han berre sov godt. Eg er mamma til ein gutt på 1 år og får så ufatteleg vondt inni meg berre ved tanken på at det skal skje noko med hjerteknusaren min. Vi er vanvittige heldige som er mammaer, men det er jammen mange bekymringar også.

Mammaklem

Monica

01.12.2015 kl.19:44

Kristin: Huff, det var ikke meningen å få noen trist, men det blir man vel uansett med en slik tittel og bilde av baby. Det gjør veldig vondt å tenke på slike ting. Og jeg håper jeg slipper å oppleve noe så grusomt. Barna betyr alt, og jeg skal vokte de konstant <3 Ja, vi er veldig heldige! Klem tilbake :-)



Skriv en ny kommentar



Hei! Jeg er ei jente på 24 år som er over middels interessert i interiør. Jeg bor i ei lita bygd sammen med min forlovede og vår sønn Edvard, vi venter barn nummer to på september i år. Er for tiden hjemmeværende og skal starte noe eget etter hvert. Du finner meg også på instagram: monicafrandsen :-)

For kontakt:
monicafrandsen@hotmail.com








hits ♡ Design av Tonjemt ♡